Mens mammaen organiserer og fikser ser veslejenta seg rundt. Hun får øye på noe og roper "Se, Mamma". Mammaen svarer på autopilot "jada, jada".
"Ja men se bladene". Jentungen peker og prøver å vise hva det er hun ser.
Mammaen ser dit jenta pekte. Og svarer "Ja, det er blader ja".
Så er det tydeligvis nok. Mammaen stapper en smokk i munnen til jentungen, og drar henne med seg. Jentungen snur seg en siste gang, peker og sier "Ja, fine blader, fiiine".
Jeg kikket dit jentungen hadde pekt, som var glasstaket over holdeplassen. Og hvis bare flere hadde stoppet opp innimellom og kikket opp.. Kanskje de og hadde sett noe de ikke hadde forventet...
1 kommentar:
Flott bilde! Det er nok ofte sånn, at vi altfor sjeldent stopper opp og studerer omgivelsene. Det er så mange detaljer man som voksen går glipp av, fordi svært mange av oss mister evnen som vi hadde som barn: evnen til å stoppe litt opp.
Legg inn en kommentar